Finansleksikonet bruker cookies for å forbedre nettstedet. Finn ut mer her!


 
                   

Faktormengde
 

Når det er subsititusjonsforhold mellom to variable produksjonsfaktorer, og disse er ubegrenset delbare, vil et visst antall enheter av den ene faktorern kunne erstatte et visst antall enheter av den andre faktoren.

 

Nærmere forklart.

Økonomisk modeller: vi skiller mellom to hovedkategorier av variabler. Disse kalles eksogene og endogene variabler. Med eksogene variabler mener vi variabler hvor verdien på variabelen blir bestemt utenfor modellen, mens endogene variabler er variabler som vi ønsker å bestemme verdien av i modellen. Sammenhengen mellom eksogene og endogene variabler i økonomisk modeller er denne. Først legger vi inn i modellen verdier på de variablene vi ønsker å studere virkningen av, dvs. de eksogene variablene (for eksempel økt avgift på bruk av strøm). Disse kalles også for rammebetingelsene i modellen. De økonomiske resultatene vi får ut av modellen er verdien på de endogene variablene (her er endring forbruk av strøm).

Produksjonsteori:

Produksjon: definisjonen for produksjon er omdanning eller transformasjon fra ressurser til ferdigvarer. Ressurser kan være arbeidskraft, produserte ressurser eller naturressurser. Ressursene som brukes i en produksjonsprosess kalles for produksjonsfaktorer. Produksjon er selve prosessen for å omforme produksjonsfaktorer til ferdigvarer.

  • Produksjon er ikke begrenset til private bedrifter. Det kan foregå i det enkelte hjem, for eksempel når du tenner i peisen. Da inngår fyrstikk, vedkubber og din arbeidskraft som produksjonsfaktorer, for å produsere varme

Kort sikt: Kort sikt defineres som et tidsintervall der minst en av produksjonsfaktorene er faste. Med faste menes det at bedriften ikke kan variere bruken av dem. Noen produksjonsfaktorer er tidskrevende å anskaffe og implementere. For eksempel kan det ta 1 år å implementere en bølgepappmaskin, mens alle andre produksjonsfaktorer er raskere å ta i bruk. Kort sikt er da opp til 1 år. For en horisont på over 1 år er alle produksjonsfaktorene variable. Lang sikt er derfor fra 1 år og oppover.

Grenseproduktivitet: viser endring i produsert mengde, ved en marginal endring i bruken av en av produksjonsfaktorene (innsatsfaktorene K eller N). Det regnes ut i fra å ta den deriverte av f’k/f’n. gjennomsnittsproduktivitet viser forholdet mellom produksjonsmengde og faktorbruk. Dette regnes ut ved enten å ta dividere total mengde på en av faktormengde: x/k.

Isokvant:  En isokvant viser ulike kombinasjoner av de to produksjonsfaktorene som gir samme produsert mengde. Det er vanlig å anta at dersom bedriften har mye av en produksjonsfaktor og lite av den andre, må den gi opp relativt mer av den ene faktoren som den har mye av for å få en ekstra enhet av den andre faktoren, for en gitt produksjonsmengde. Har den derimot lite av en faktor, må den ha mer av den andre faktoren, dersom den skal gi opp noe av den faktoren den har lite av. Med en slik antagelse om substitusjonsmulighetene blir isokvanten konveks og krummer mot origo.

  • Helningen på isokvanten varierer fra å være bratt til slakk ved en bevegelse utover den horisontale aksen.
  • Produksjonen x=f(k,n) er lik langs en isokvant. Det er kun faktorbruken som varierer ved en slik bevegelse.

Hva om man antar at en isokvant er konkav, det vil si at den buer utover origo. Hva forteller dette om forholdet mellom de to produksjonsfakorene?

Det forteller at jo mer bedriften bruker av en faktor, jo mindre kan den gi opp av den faktoren for en gitt økning i bruken av den andre faktoren. Tenk deg at bedriften bruker mye kapital og lite arbeidskraft. Tenk deg så at bedriften skal substituere, det vil si redusere bruken av kapital, og øke bruken av arbeidskraft. En konkav isokvant innebærer at bedriften trenger en relativt stor økning i mengden arbeidskraft, i forhold til reduksjonen i kapital.

Skalautbytte: skalautbytte sier noe om hvordan produksjonsmengde endres ved proporsjonale endringer i faktorbruken, det vil si ved prosentvise like store endringer i bruken av alle produksjonsfaktorene. Det er vanlig å skille mellom konstant, økende og avtakende skalautbytte. Konstant skalautbytte innebærer at endringen i produksjonsmengden er prosentvis like stor som den prosentvise faktorendringen. Økende skalautbytte innebærer at endringen i produksjonsmengden er prosentvis større enn den prosentvise fakotendringen. Avtakende skalautbytte innebærer at endringen i produksjonsmengden er prosentvis mindre enn den prosentvise faktorendringen.

Referanse: hsmbloggen.com